Første prototyping

(Denne bloggen får med dette et snev av språkforvirring. Litt engelsk, litt norsk. Sånn er det bare.)

Onsdag 15 og torsdag 16 februar gjorde jeg de første sensorforsøkene med skuespillerne som er med i hovedproduksjonen for denne oppgaven, "Mitt lille en-hund-show". Denne første testingen hadde hovedsakelig tre formål:

• Å la skuespillerne få prøve interaksjon med sensorer i en rollesituasjon, og å få tilbakemelding på deres umiddelbare opplevelser.
• Å sette opp en første fungerende prototyp, og med det danne meg et bilde av hva som skal til for å løse dette praktisk/teknologisk, samt hva som fungerer og hva som ikke fungerer av sensorløsninger og lyd.
• Å være publikum, og danne meg et bilde av hvordan dette faktisk vil oppleves.

Oppsettet bestod av fem ulike sensorer, koblet til en i-cube x-boks som gjør om sensorinformasjon til MIDI. Jeg lot Max bruke denne MIDI-informasjonen til å kontrollere lydparametre i Reason, også via MIDI.

Systemet virket bra, med knapt merkbar forsinkelse, når det først var satt opp. Men jeg hadde en del problemer med å få alle delene av systemet opp og gå samtidig. Noe av grunnen til dette kan ha vært at det var veldig mye MIDI-kommunikasjon på kryss og tvers i systemet, blandt annet to forskjellige MIDI-hardwareenheter samtidig.

Sensorene jeg brukte, var en berøringssensor, en tråkksensor, en trykksensor, en IR-sensor (måler avstand til objekt i en rett linje ut fra sensoren) og en lyssensor.

Illustrasjon av testoppsettet

Testingen foregikk ved at skuespillerne improviserte rundt forskjellige scener med forskjellige sensor- og lydoppsett. De ble instruert om hva sensorene gjorde, og om hvordan jeg hadde tenkt de skulle bruke dem, men de ble også oppfordret til å eksperimentere med dem og prøve ut forskjellige ting.

skuespillerne improviserer med sensorer

Testingen ga veldig mye viktig erfaring for den vidre jobbingen, både i forhold til tekniske muligheter og begrensninger, skuespillernes opplevelser og publikums opplevelser. Noen hovedpunkter:

Skuespillerne følte at sensorene tok mye oppmerksomhet, at de var uvant. Sensorsystemer må inn tidlig nok i prosessen til at skuespillerne kan ha tid til å lære å bruke dem, og at lyd- og interaksjonsdesigneren kan ha tid til å tilpasse sensorene til skuespillernes behov. Dette må gjøres gjennom testing og forbedring.

Skuespillerne opplevde at de sensorstyrte lydene var som nye motspillere i stykket. Disse nye "motspillerne" opplevdes, av både skuespillerne og meg som publikumer, som veldig bastant og statisk i uttrykket; sensorene gjorde sin greie, på samme måte hele tiden. Lydene og interaksjonsmønsteret i denne testingen var veldig grove og ubearbeidede, men dette understreker allikevel behovet for variasjon, for et mer komplekst liv i slike "levende" installasjoner. Hvis ikke blir de fort mekaniske , døde og irriterende. Dette gjelder særlig når lydfiler trigges ved interaksjon.

Vi kan skille mellom funksjonslyd, ambiens og musikk som hovedgrupper for lyd i teater. Interaktiv funksjonslyd, som imaginære objekter skapt med lyd (en "dør" eller et "piano"), er en veldig opplagte måte å bruke interaktiv lyd på, og det har sine åpenbare bruksområder. Men det opplevdes allikevel mer interessant når skuespillerne påvirket ambienslyden, ved for eksempel posisjonering. Det beste er nok en kombinasjon av disse.

Sensorene som krevde fysisk berøring med hendene på et lite område, trakk mye oppmerksomhet mot selve interaksjonen og mot sensoren, og det fikk fort et preg av komedie. Hvis ikke dette er et poeng, bør man unngå det. IR-sensoren og lyssensoren – de ikke-fysiske sensorene – opplevdes som de mest egnede og brukbare.

Interaksjonen med lydlandskapet må stå i forhold til skuespillerens handling. Hvis skuespilleren gjør en dramatisk handling, må endringen i lyd være tilsvarende dramatisk for å bygge opp under det skuespilleren prøver å uttrykke. Hvis ikke kan lyden faktisk stå i veien for uttrykket og "avdramatisere" det.

Interaktiv lyd i teatersammenheng er trolig ikke et surrogat for en lydtekniker; for å bruke lyd interaktivt på en god måte, er det mest hensiktsmessig å ha en interaksjon mellom skuespiller, system og systemoperatør. Systemoperatøren styrer systemet fra innsiden, og interagerer med skuespilleren gjennom systemet.

Et system med tre aktører